ja dom tål lite bly i nackarna

Thursday, June 28, 2007

Misforstått



(Har gått med denne digge låta på hjernen i hele dag. Faen, vi kunne trengt Jokke i disse harde tider vi går i møte, han ville visst hva vi skulle gjøre. Fremtiden ser ikke superlys ut, skaff deg en bunker og noen bøtter med vann og 500 mikrogram med syre. Dette går aldri bra.)

Misforstått, jeg har misforstått
Og jeg føler meg jævla dum
Hjerterått, det er hjerterått
Jeg har nådd mitt laveste punkt

Oversett, jeg har oversett
ting jeg burde ha visst
Eplekjekk, jeg var eplekjekk
og nå ender jeg opp som sist

(...)

Nedre middelklasse eller øvre eller rik
Hvis du ikke kvalifiserer
så blir du ikke no' vakkert lik
Et offer for din egen form for fuktig retorikk
Pønske ut din hevn på puben, miste siste trikk
miste siste trikk, miste siste trikken hjem

Tuesday, June 26, 2007

Magnus Marsdal på prøvespill hos Brann?







Håper virkelig ikke Brann skaffer seg denne Daniel Bogdanovic, da vil jeg sitte å irritere meg over de jævla reformistene som tok over RU på midten av 90-tallet hver gang jeg ser Brann spille.

Monday, June 18, 2007

Noen opprop du må skrive under på


Dette oppropet krever en uavhengig gransking av mordet på Obiora.

Her kreves det at norske styrker reiser hjem fra Afghanistan.

Og her skriver du under hvis du er imot niqab-forbud på universitet og høyskoler.

Thursday, June 14, 2007

Darfur? It's the Oil, Stupid!


Det finnes vel neppe en konflikt i verden som vestlig media har misforstått mer enn konflikten i Darfur. USAs imperialistiske aggresjon fremstilles som humanisme og myten om "folkemord" blir gjengitt ukritisk. Egentlig er det helt andre interesser som ligger bak USAs engasjement. Bildet: Sudans president Omar al-Bashir.



Uroligheter i Darfur har røttene sine tilbake til 1970-tallet, da nomader i nord ble tvunget sørover av tørke og mangel på ressurser. Det oppsto fort kamper mellom lokalbefolkningen og nomadene om tilgang til jord og vann. I 2003 da borgerkrigen i sør-sudan begynte å roe seg og forhandler pågikk, blusset det opp en ny borgerkrig. Krigshandlingene fant sted i Darfur, en region som ligger vest i Sudan og er på størrelse med Frankrike. I februar startet godt bevepnede opprørere fra Sudan Liberation Army (SLA) og Justice and Equality Movement (JEM) en rekke angrep rettet mot politistasjoner. Begge opprørsgruppene mottok våpen og økonomisk støtte fra USA og Israel. Mange hundre politimenn ble drept bare i disse innledende angrepene[1]. Da infrastrukturen til politiet forsvant ble Darfur omgjort til en lovløs sone med mange grupper som sloss mot hverandre (SLA, JEM, Sudans militære, Chads militære, lokale militser for å nevne noen). Kampen handlet ikke bare om den politiske kontrollen, men like mye om kontrollen over den fruktbare jorden. Situasjonen forverret seg igjennom hele 2004 og tusenvis av sivile ble drept av diverse væpnede grupper. Ødeleggelsene rammet også jordbruket, som er den eneste overlevelseskilden til befolkningen. Tusenvis døde av sykdommer og hungersnød og hundretusenvis av mennesker ble gjort til flyktninger som et resultat av matmangelen.

I USA på dette tidspunktet var det presidentvalg, og på dagsorden sto først og fremst USAs krig mot Irak. Imidlertid var begge kandidatene for den mer og mer upopulære krigen. Darfur-spørsmålet ble en bekvem avledning fra forbrytelsene som ble begått i Irak. Amerikansk presse satt derfor igang en demoniseringskampanje mot Sudan, hendelsene i Darfur ble blåst ut av proposjoner og ansvaret for volden og hungersnøden ble lagt på Sudans regjering. Også menneskerettsorganisasjoner av det tvilsomme merket kastet seg på demoniseringsbølgen. Human Rights Watch er en slik gruppe. Kontrollert av milliardæren George Soros og med mange medlemmer nært makta i Washington, er dette en gruppe som aldri fordømmer USAs utenrikspolitikk.

Kandidatene Bush og Kerry tok runder i å forsøke å "ut-hauke" hverandre om Sudan og sterkere og sterkere ordbruk ble brukt, til begrepet "folkemord" dukket opp. Sudans regjering ble beskyldt for folkemord av George Bush, som satt der dekket til knærne av irakisk blod. Ingen andre i hele verden, ikke FN, ikke Leger Uten Grenser, ikke noen andre regjeringer var enig i at det pågikk et folkemord i Darfur.
Ali Baghdadi reiste i april med en delegasjon av 31 afroamerikanske journalister til Sudan og besøkte også Darfur. Da han kom hjem kunne han fortelle om bløffen vi er lurt til å tro på: " FN og Leger uten Grenser har hatt rett hele tiden. Det er ikke noe folkemord! Ikke noe etnisk rensning! Ikke noe voldtekter! Våre politikere og media ser ikke ut til å forstå geografi. De klarer ikke å lese verdenskartet. Darfur er ikke okkuperte Irak. Det er ikke okkuperte Palestina. Jeg følte meg tryggere i Darfur enn i amerikanske byer." [2]

USAs motiver

Tidligere amerikansk president Jimmy Carter er veldig ærlig om USA sin rolle i å destabilisere Sudan. Til Boston Globe i 1999 sa han: "Befolkningen i Sudan ønsker å løse konflikten. Det største hinderet er vår regjering og dens politikk. USA er forpliket til å styrte regjeringen i Khartoum. Noen form for fred er håpløst, først og fremst grunnet USAs politikk... Istedet for å jobbe for fred i Sudan har USAs regjering fremmet en fortsettelse av krigen." [3]
Hva er USAs interesser? For å omskrive Bill Clinton sitt valgkampslagord fra 1992 litt: "It's the oil, stupid."
Det er masse olje i Sudan. Noen hevder det er mer olje der enn i Saudi-Arabia, olje USA ikke får ha noen glede av. Historien om Darfur symoboliserer veldig greit den nye Kalde Krigen om oljen, hvor Kinas oljetørste økonomi er på geopolitisk oljejakt i Afrika. Så langt har Beijing spilt kortene sine litt smartere enn Washington, sjekkheftediplomati er fortsatt smartere enn militære trusler. Darfur er en slagmark i dette spillet om kontroll over oljen.[4]

I tillegg til USAs økende behov for olje finnes det en rekke andre grunner for engasjementet mot Khartoum. Én av de er karakteren til Sudans president, Omar al-Bashir sin regjering. Mens de fleste arabiske og muslimske ledere danser etter Washingtons pipe har Omar Al-Bashir konsekvent fordømt USA sine forbrytelser i Irak og Afghanistan. Regjeringen hans er kjent for å være fri for korruposjon og Sudan er ikke lagt åpen for Verdensbanken og IMF sine nyliberale pakker. Og uansett hvor mye sanksjoner, politisk og militært press som legges på Al-Bashir, gir han ikke etter. Bashir er blitt en torn i øyet på George Bush og hans regjering.
Utenom oljen har Sudan også mange andre ressurser: uranium, jern, kobber og masse andre mineraler. I tillegg er Sudan enormt viktig i en geopolitisk sammenheng: landet er porten inn i øst-afrika, det største landet på kontinentet og tiende største i verden. En trenger ikke noen doktorgrad i geopolitikk for å forstå at det er politisk problematisk for USA at Kina har så stor innflytelse som de har i Sudan.

La dere ikke lure!

Sabelraslingen fra USAs side om en militær intervensjon i Sudan bunner ikke i gode intensjoner om å stoppe et folkemord. Et slikt angrep vil bli sett på som et aggressivt og fiendtligt angrep og vil bli møtt med motstand. USAs dagsordener er ikke å stoppe krigen, men derimot å destabilisere Sudan ytterligere . Ved å gi våpen til diverse opprørsgrupper, gjennom å ødelegge medisinfabrikken al-Shifa i 1998 og gjennom økonomiske sanksjoner har USA drept millioner av sudanesere. Det er faktisk svært likt hva USA har gjort i Irak de siste 17 årene, men færre folk har fått med seg disse angrepene på Sudan. I motsetning til i Irak har USA lyktes med å selge pakka som humanitær intervensjon, først og fremst takket være en vestlig presse har opptrådt som papegøyer for Det Hvite Hus.
Antikrigsaktivister må begynne å forsvare Sudan mot de skitne løgnene og demoniseringen landet utsettes for. Den eneste måten det kan bli fred i Sudan er dersom USA holder fingra av fatet og lar sudaneserne ordne opp i sine interne konflikter.


[1] "The Escalating Crisis in Darfur", News Article by Integrated
Regional Information Networks, UN Office for the Coordination of
Humanitarian Affairs, 31 December 2003.
[2] Darfur Is Safer than US Urban Cities, Ali Baghdadi
[3] Carter, Others Say U.S. Has Faltered in Africa', Boston Globe, 8 December 1999.
[4] Oil Underlies Darfur Tragedy, http://www.energybulletin.net/925.html

Monday, June 04, 2007

Endelig er de ferdig med piratgreiene


Jeg så den siste Pirates-filmen her om dagen. Det er kanskje den dårligste filmen jeg noen gang har sett frivillig. Den var retten og sletten bare kjedelig og dårlig. Skal en lage tre stk. av en film må det være fordi du har jævla mye på hjertet, mye du vil fortelle. Pirates er bare mer av det samme, egentlig ble jeg lei sånn ca. midt i den første filmen.
Dette er ganske viktig, for det viser hva som skjer når film og anna kultur bare har det formål å samle inn penger til griske kapitalister: et godt konsept blir blodtappa. Så lenge Disney-konsernet så at det var penger i å lage oppfølgere så bare kjørte de på, selvom det ikke var noe naturlig grunnlag for en oppfølger.
Det er litt som en stand-up komiker som slettes ikke er morsom og ikke forstår når han skal gå av scenen. Det er bare pinelig.

Men nok om det. Grunnen til at jeg egentlig skriver er fordi jeg er glad (!!), for når Johnny Depp endelig er ferdig med piratstrekene sine kan de sette igang filmingen av Rum Diary. Den er basert på en ganske ukjent bok som Hunter S. Thompson skrev da han var 22, men som ikke ble gitt ut før 1998. I mine øyne er boka den beste Thompson noen gang skrev. (jajaja .. jeg vet, Fear and Loathing er forferdelig artig og alt det der ... men poenget er at boka ikke sier meg noe ... bortsett fra konklusjonen som alle overser: den amerikanske drømmen finnes på et sirkus; den amerikanske drømmen er en bløff).
Boka er en kjærlighetshistorie fra Puerto Rico og handler om en amerikaner som reiser til byen San Juan for å jobbe i en liten lokal drittavis.
Det problematiske er kanskje at Depp skal spille rollen som hovedpersonen, Paul Kemp som befinner seg i slutten av 20-årene. Men kanskje sminke og andre triks kan få han til å se 15 år yngre ut.

Jaja, vi får se. Men les boka ihvertfall! Den eier. Den er enda ikke oversatt, men det kommer sikkert i forbindelse med filmen, siden at Johnny Depp tar i blir til gull.

Noe som er litt sprøtt er at dette var Thompson sin andre roman. Det er ikke så mange som vet det, men han skrev en bok som het Prince Jellyfish mens han jobbet som kopigutt hos Time Magazine. Boka er ikke utgitt og ingen vet noe særlig om den.
Tenk da, kanskje verdens beste journalist, en så stor forfatter som Hunter S. Thompson ikke fikk gitt ut alt han skrev.

Her er noen andre filmer jeg gleder meg til:

Sin City 2
Resident Evil: Apocalypse
Alien vs. Predator 2
Watchmen
Machete
Punisher 2

(ja, jeg vet, det er mange oppfølgere, men jeg skrev jo ikke at jeg er prinsipielt imot oppfølgere. Poenget er at disse filmene er stort sett basert på tegneserier som allerede er skrevet og de lages derfor for å fylle tomrom i historien, ikke smøre et nytt tjukt lag utover. ¿Comprende?)