Darfur? It's the Oil, Stupid!

Det finnes vel neppe en konflikt i verden som vestlig media har misforstått mer enn konflikten i Darfur. USAs imperialistiske aggresjon fremstilles som humanisme og myten om "folkemord" blir gjengitt ukritisk. Egentlig er det helt andre interesser som ligger bak USAs engasjement. Bildet: Sudans president Omar al-Bashir.



Uroligheter i Darfur har røttene sine tilbake til 1970-tallet, da nomader i nord ble tvunget sørover av tørke og mangel på ressurser. Det oppsto fort kamper mellom lokalbefolkningen og nomadene om tilgang til jord og vann. I 2003 da borgerkrigen i sør-sudan begynte å roe seg og forhandler pågikk, blusset det opp en ny borgerkrig. Krigshandlingene fant sted i Darfur, en region som ligger vest i Sudan og er på størrelse med Frankrike. I februar startet godt bevepnede opprørere fra Sudan Liberation Army (SLA) og Justice and Equality Movement (JEM) en rekke angrep rettet mot politistasjoner. Begge opprørsgruppene mottok våpen og økonomisk støtte fra USA og Israel. Mange hundre politimenn ble drept bare i disse innledende angrepene[1]. Da infrastrukturen til politiet forsvant ble Darfur omgjort til en lovløs sone med mange grupper som sloss mot hverandre (SLA, JEM, Sudans militære, Chads militære, lokale militser for å nevne noen). Kampen handlet ikke bare om den politiske kontrollen, men like mye om kontrollen over den fruktbare jorden. Situasjonen forverret seg igjennom hele 2004 og tusenvis av sivile ble drept av diverse væpnede grupper. Ødeleggelsene rammet også jordbruket, som er den eneste overlevelseskilden til befolkningen. Tusenvis døde av sykdommer og hungersnød og hundretusenvis av mennesker ble gjort til flyktninger som et resultat av matmangelen.

I USA på dette tidspunktet var det presidentvalg, og på dagsorden sto først og fremst USAs krig mot Irak. Imidlertid var begge kandidatene for den mer og mer upopulære krigen. Darfur-spørsmålet ble en bekvem avledning fra forbrytelsene som ble begått i Irak. Amerikansk presse satt derfor igang en demoniseringskampanje mot Sudan, hendelsene i Darfur ble blåst ut av proposjoner og ansvaret for volden og hungersnøden ble lagt på Sudans regjering. Også menneskerettsorganisasjoner av det tvilsomme merket kastet seg på demoniseringsbølgen. Human Rights Watch er en slik gruppe. Kontrollert av milliardæren George Soros og med mange medlemmer nært makta i Washington, er dette en gruppe som aldri fordømmer USAs utenrikspolitikk.

Kandidatene Bush og Kerry tok runder i å forsøke å "ut-hauke" hverandre om Sudan og sterkere og sterkere ordbruk ble brukt, til begrepet "folkemord" dukket opp. Sudans regjering ble beskyldt for folkemord av George Bush, som satt der dekket til knærne av irakisk blod. Ingen andre i hele verden, ikke FN, ikke Leger Uten Grenser, ikke noen andre regjeringer var enig i at det pågikk et folkemord i Darfur.
Ali Baghdadi reiste i april med en delegasjon av 31 afroamerikanske journalister til Sudan og besøkte også Darfur. Da han kom hjem kunne han fortelle om bløffen vi er lurt til å tro på: " FN og Leger uten Grenser har hatt rett hele tiden. Det er ikke noe folkemord! Ikke noe etnisk rensning! Ikke noe voldtekter! Våre politikere og media ser ikke ut til å forstå geografi. De klarer ikke å lese verdenskartet. Darfur er ikke okkuperte Irak. Det er ikke okkuperte Palestina. Jeg følte meg tryggere i Darfur enn i amerikanske byer." [2]

USAs motiver

Tidligere amerikansk president Jimmy Carter er veldig ærlig om USA sin rolle i å destabilisere Sudan. Til Boston Globe i 1999 sa han: "Befolkningen i Sudan ønsker å løse konflikten. Det største hinderet er vår regjering og dens politikk. USA er forpliket til å styrte regjeringen i Khartoum. Noen form for fred er håpløst, først og fremst grunnet USAs politikk... Istedet for å jobbe for fred i Sudan har USAs regjering fremmet en fortsettelse av krigen." [3]
Hva er USAs interesser? For å omskrive Bill Clinton sitt valgkampslagord fra 1992 litt: "It's the oil, stupid."
Det er masse olje i Sudan. Noen hevder det er mer olje der enn i Saudi-Arabia, olje USA ikke får ha noen glede av. Historien om Darfur symoboliserer veldig greit den nye Kalde Krigen om oljen, hvor Kinas oljetørste økonomi er på geopolitisk oljejakt i Afrika. Så langt har Beijing spilt kortene sine litt smartere enn Washington, sjekkheftediplomati er fortsatt smartere enn militære trusler. Darfur er en slagmark i dette spillet om kontroll over oljen.[4]

I tillegg til USAs økende behov for olje finnes det en rekke andre grunner for engasjementet mot Khartoum. Én av de er karakteren til Sudans president, Omar al-Bashir sin regjering. Mens de fleste arabiske og muslimske ledere danser etter Washingtons pipe har Omar Al-Bashir konsekvent fordømt USA sine forbrytelser i Irak og Afghanistan. Regjeringen hans er kjent for å være fri for korruposjon og Sudan er ikke lagt åpen for Verdensbanken og IMF sine nyliberale pakker. Og uansett hvor mye sanksjoner, politisk og militært press som legges på Al-Bashir, gir han ikke etter. Bashir er blitt en torn i øyet på George Bush og hans regjering.
Utenom oljen har Sudan også mange andre ressurser: uranium, jern, kobber og masse andre mineraler. I tillegg er Sudan enormt viktig i en geopolitisk sammenheng: landet er porten inn i øst-afrika, det største landet på kontinentet og tiende største i verden. En trenger ikke noen doktorgrad i geopolitikk for å forstå at det er politisk problematisk for USA at Kina har så stor innflytelse som de har i Sudan.

La dere ikke lure!

Sabelraslingen fra USAs side om en militær intervensjon i Sudan bunner ikke i gode intensjoner om å stoppe et folkemord. Et slikt angrep vil bli sett på som et aggressivt og fiendtligt angrep og vil bli møtt med motstand. USAs dagsordener er ikke å stoppe krigen, men derimot å destabilisere Sudan ytterligere . Ved å gi våpen til diverse opprørsgrupper, gjennom å ødelegge medisinfabrikken al-Shifa i 1998 og gjennom økonomiske sanksjoner har USA drept millioner av sudanesere. Det er faktisk svært likt hva USA har gjort i Irak de siste 17 årene, men færre folk har fått med seg disse angrepene på Sudan. I motsetning til i Irak har USA lyktes med å selge pakka som humanitær intervensjon, først og fremst takket være en vestlig presse har opptrådt som papegøyer for Det Hvite Hus.
Antikrigsaktivister må begynne å forsvare Sudan mot de skitne løgnene og demoniseringen landet utsettes for. Den eneste måten det kan bli fred i Sudan er dersom USA holder fingra av fatet og lar sudaneserne ordne opp i sine interne konflikter.


[1] "The Escalating Crisis in Darfur", News Article by Integrated
Regional Information Networks, UN Office for the Coordination of
Humanitarian Affairs, 31 December 2003.
[2] Darfur Is Safer than US Urban Cities, Ali Baghdadi
[3] Carter, Others Say U.S. Has Faltered in Africa', Boston Globe, 8 December 1999.
[4] Oil Underlies Darfur Tragedy, http://www.energybulletin.net/925.html