Når snøen smelter i de afghanske fjellene er det tradisjon tro duket for en militær offensiv fra Taliban og den afghanske motstanden. NATO-generalene har gjennom hele vinteren snakket om denne offensiven og i år satt de inn 5000 soldater i et forsøk på å demme opp for Talibans framstøt. Det gikk ikke helt som NATO-toppene ønsket, og vestlige styrker ble påført store tap.
9.april 2007 ble 6 canadiske soldater drept da kjøretøyet deres ble truffet av en bombe i veikanten. Soldatene ble drept i landsbyen Maiwand, et navn med stor symbolverdi for afghanere. Det var nemlig her det britiske imperiet led et av sine største nederlag i sin koloniale historie. I 1880 invaderte Storbritannia Afghanistan for andre gang, med begrunnelsen at de ønsket å sivilisere og frigjøre landet. Den gang som nå plasserte de en afghansk lakei ved roret i Kabul og forsøkte å kontrollere landet. Men de glemte noe viktig: afghanerne lar seg ikke kontrollere. Ayub Khan, sønn afghanistans tidligere emir, samlet 12 000 pashtunske krigere og kastet ut de britiske inntrengerne.
Jeg drar frem denne episke afghanske seieren mot britisk kolonialisme fordi dagens krig i Afghanistan må settes inn i en historisk kontekst. 127 år etter britenes nederlag i Maiwand kjemper pashtunerne igjen mot en vestlig stormakt som følger i fotsporene til det gamle britiske imperiet. I dag ser vi en krig der USA prøver å få kontroll over oljen ved kaspihavet, og
nykoloniseringen rettferiggjøres med ord som "demokratisering" og "kvinnefrigjøring". I veien for dette imperialistiske eventyret står igjen pashtunerne, som utgjør halve afghanistans befolkning. 7. september utga think-tanken Senlis en rapport som konkluderte med at Taliban og andre opposisjonelle kontrollerte halve Afghanistan. Rapporten knuste mytene som har blitt spredd om NATOs militære suksess og nasjonsbygging.
14.februar utga Senlis nok en raport, basert på 17 000 intervjuer i landet. "Afghanis in southern Afghanistan are increasingly prepared to admit their support for Taliban, and belief that the government and international community will not be able to defeat the Taliban is widespread."[1]
Senlis studier spår at NATO vil bli beseiret i Afghanistan og trekker seg tilbake. USA derimot, tåler ikke enda et prestisjenederlag etter Irak, og mye tyder på at de vil forsterke sine 30 000 styrker og fortsette den håpløse kampen.
Når de "rød-grønne" inntok regjeringslokalene ble vi lovet en ny utenrikspolitikk. Siden den gang har Norge økt sitt bidrag til okkupasjonen av Afghanistan. For øyeblikket finnes det 530 soldater og befal under norsk flagg i landet, disse vil bli utvidet med ytterligere 150 spesialsoldater. Det gjør Norge til en av de største bidragsytere til okkupasjonen sett i forhold til innbyggertall, noe vet vi fordi norske politikere går rundt og skryter av det. SVs ledelse prøver å bortforklare dette gjennom å vise til at det norske bidraget bare er til ISAF og at
de ikke skal settes inn i kampsituasjoner, men du må nesten være SVer for å svelge denne argumentasjonen. Norge sender styrker til et hærsatt land for å støtte opp om en qusling-regjering uten legitimitet i befolkningen. Dette er en okkupasjon, Norge er en okkupant. Det går ikke an å skille de ulike delene av ISAFs arbeid fra hverandre. Britiske og kanadiske styrkers aggressive krigføring i sør-afghanistan ville ikke ha vært mulig hvis ikke andre lands militære tok seg av vakthold og
andre oppgaver i andre deler av landet. Norske offiserer deltar også i den sentrale kommandoen for hele ISAF og OEF. Slik har Norge et medansvar for hva ISAF gjør, også når de bomber sivile mål i sør-afghanistan. Afghanistans "president", Hamid Karzai sitt regime kontrollerer bare hovedstaden, resten av landet er kontrollert av enten Taliban eller krigsherrer som tjener seg rike på narkotikahandel. Dermed er NATO voktere av en narkostat som får Colombia til å se ut som en liten gatepusher. Om ikke av andre grunner, burde dette få norske politikere til å betenke en slik vaktpost.
USA og NATO kjemper ikke mot "terrorister" i Afghanistan og de vinner i hvert fall ikke afghanernes hjerter. Vesten kjemper mot verdens største stammefolk. Jo flere landsbyer som blir bombet, jo mer vil motstanden øke. Slik er mønsteret i alle geriljakonflikter.
Vestlige styrker sitter fast i denne stygge hengemyren og de vil bli mer brutale, demoraliserte og voldelige etterhvert som den usynlige fienden vokser. Dette er akkurat hva som skjedde med den siste imperialistmakten som prøvde å hærta dette vakre fjellandet: Sovjetunionen. Hvis 160 000 sovjetiske styrker sammen med 240 000 afghanske kommunister ikke klarte å beseire pashtunerne på 80-tallet, hvorfor tror NATO at 50 000 styrker kan gjøre det bedre? NATO-generalene og norske politikere som hevder denne krigen kan vinnes bør studere slaget om Maiwand, forrige gang vesten måtte forlate Afghanistan med halen mellom beina.
[1]
http://www.senliscouncil.net/modules/publications/018_publication
