Afghanistan: På randen av frigjøring?

8. desember ble det utgitt en rapport som hevder at Taliban nå har en permanent tilstedeværelse i 72 prosent av Afghanistan. Taliban er på framasj mot Kabul og situasjonen ligner situasjonen i 1996, da bevegelsen tok kontroll over hele landet.

Volden eskalerer i Afghanistan og antallet okkupasjonsoldater har det siste året overgått Irak. I et intervju med den britiske avisen The Guardian sier den britiske hærsjefen Mark Carleton-Smith at krigen mot Taliban ikke lar seg vinne [1].
Samtidig øker Taliban og andre opprørsgrupper i styrke og har økt sin tilstedeværelse til 72 prosent av landet, ifølge en rapport fra think-tanken International Council on Security and Development (ICOS). Rapporten definerer permanent tilstedeværelse som et gjennomsnitt på et eller flere opprørsangrep per uke gjennom hele året.
Journalisten John Fisher Burns har sagt at Afghanistan kan bli en gravplass hvis USA øker sine styrker i landet. Dette sier han på bakrunn av at Robert Gates, USAs forsvarssekretær vil sende ytterligere 10 000 amerikanske soldater til Afghanistan.
Motstandsbevegelsen kontrollerer nå store deler av sør- og øst-afghanistan og i disse pashtunske stammeområdene møter NATO og USA daglige angrep fra opprørere som kjemper for å frigjøre landet sitt. De skyr generelt unna store angrep mot afghanske og internasjonale styker, istedet utfører de effektive geriljaangrep der de angriper fienden der den er svakest, gjerne med bakholdsangrep og miner mot konvoier.
Opprørernes suksess kan i stor grad knyttes opp mot bruken av et bredt spekter av asymmetrisk krigføring, som gjør at de kan vinne seire over NATO tiltross for deres militære overlegenhet. Taliban og de andre opprørerne bruker et sofistikert utvalg av geriljataktikker og driver et komplekst etteretningsnettverk. Med hyppige bombeangrep selv i Kabul, blir ikke lenger krigen bare utkjempet på landsbygda og i fjellene. En rekke nylige angrep i byene, som angrepet på et fengsel i Kandahar i juni i år, har styrket bevegelsens prestisje og indikerte deres evne til å unngå å bli oppdaget av afghanske og vestlige etterretningsnettverk. Taliban leder altså en fryktet militær styrke, og deres omfattende geriljakrigføring har til og med nådd Kabul.

Brutte løfter

Taliban ser også ut til å vinne på en annen front. Ved å utnytte den lokale misnøyen mot NATO og Kabul-regjeringen, grunnet høy arbeidsledighet og sivile tap i amerikanske bombeangrep, har de vunnet kampen om hjertene og sinnene til afghanerne. "Vi vinner definitivt ikke informasjonskrigen", sa Richard Blanchette, talsmannen for NATO-styrkene.[2] Opprøret har lyktes i å skaffe sympati utover sin tradisjonelle tilhengerskare og har opparbeidet seg en politisk legitimitet blant mange afghanere.
Underliggende i denne fremgangen av opprøret er det internasjonale samfunnets mangelende evne til å levere de mange løfter om et bedre liv til det afghanske folket i kjølevannet av invasjonen. Syv år etter invasjonen mangler fortsatt landet grunnleggende fasiliteter og majoriteten av afghanere sliter for sikre nødvendigheter som mat og husly.
Taliban har også gått igjennom store forandringer, bevegelsen er blitt mer nasjonalistisk og mindre fundamentalistisk. De kan samarbeide med andre opprørsgrupper på det minimumsgrunnlaget å frigjøre Afghanistan. Oppgaven med å tvinge innbyggerne til å følge deres ekstreme tolkning av Sharialovene har blitt tonet ned til fordel for samlingen mot okkupasjonen. De er mer utdannet, de straffer ikke folk som har CD-er eller kassetter. Det gamle Taliban ville innføre sharia i områdene de kontrollerte. Det nye Taliban har mye større mål - å drive ut de utenlandske okkupantene.
En senator fra Logar-provisen, Abdul Wali Ahmadzai, ble i fjor sommer kidnappet av Taliban og holdt i fangenskap. Etter to måneder i fangenskap fikk han et helt nytt perspektiv på sin hjemprovins. Han sa etter løslatelsen til The Nation: "Det viktige er at folk støtter Taliban. Det er det viktigste problemet: folk liker ikke regjeringen og de støtter Taliban". Om hans liv i fangenskap sa han: "Jeg har gode minner fra Taliban. Fra begynnelse til slutt behandlet meg som en gjest".[3]
I en artikkel fra Christian Science Monitor skriver korrespodenten Anand Gopal fra byen Porak cirka 60 kilometer fra Kabul at det er Taliban som styrer. Hun forteller en historie der gjeng med tyver hadde terrorisert området i månedsvis. Innbyggerne henvendte seg til det lokale politiet, som ikke gjorde noen ting. Innbyggerne henvente seg da istedet til Taliban som har en skyggeregjering i Loqar-provinsen. Taliban fikk tak i tyvene, plasserte dem for en dommer og fikk dem dømt. Byen har ikke sett kriminalitet siden.
Det samme er tilfelle i flere provinser i området rundt Kabul. Om natten kommer Taliban med gevær og rakettkastere, de oppretter check-points og kontrollerer trafikken. Som en av de lokale sier: "Politiet er her bare for moro skyld. Det er Taliban som bestemmer her. "
På grunn av regjeringens inefektivitet, korrupsjon og likegyldighet for afghanernes problemer, støtter de lokale nå massivt Taliban. I alle Loqar-provinsens syv distrikter er Taliban tilstedet, og fire av dem er fullstendig under Talibans kontroll. En mann ved navn Abdel Qabir sier til Christian Science Monitor at "Taliban patruljerer gatene åpent om dagen, det er ingen regjeringstilstedeværelse her".[4]

Motstanden må støttes!

Afghanerne har ikke krysset Atlanteren og angrepet noen suveren nasjon. I strid med folkeretten er deres land blitt invadert og okkupert. Motstanden mot denne okkupasjonen er legitim i henhold til artikkel 51 i FNs charter. Akkurat som "gutta på skauen" kjempet en legitim kamp mot de tyske okkupanter, er afghanernes kamp for et fritt Afghanistan en viktig og riktig kamp som trenger vår støtte. Bare gjennom en utbredt og sterk støtte blant den afghanske sivilbefolkningen har motstandsbevegelsen vært i stand til å bringe de teknologisk overlegne okkupasjonsmaktene i kne. Motstandskampen, inkludert den tidligere Taliban-regjeringen, er Afghanistans eneste legitime representant og motstandskampens mål er å frigjøre sitt land og sitt folk, nasjonal sjølråderett. Et fritt land forutsetter en slutt på okkupasjonen.

[1] http://www.guardian.co.uk/world/2008/oct/05/afghanistan
[2] http://www.all-hands.net/index.php?option=com_content&task=view&id=2311
[3] http://www.thenational.ae/article/20081002/FOREIGN/285390611/1041
[4] http://www.csmonitor.com/2008/1015/p01s01-wosc.html