Kalinka

Jeg skrev denne novellen i et inspirert øyeblikk etter å ha lest Sult. Tilbakemeldinger mottas med takk.

---

Denne dagen startet på sedvanlig vis: våkne opp rundt tolv med den verste fylleangsten du kan forestille deg, som om et barberblad har gått løs på innvolene mine mens jeg sov. Jeg lusker inn på kjøkkenet og finner et glass og kalinka-flasken på benken, blander meg en skrutrekker med juicen fra kjøleskapet. Så går jeg inn i stuen og finner sigarettene mine, de ligger på bordet der jeg etterlot dem i går. Med marlboroen i ene hånden og glasset i det andre står jeg sånn en lang stund, tenker på å kle på meg, men jeg har jo ikke tenkt meg noen steder enda og besøk får jeg jo heller ikke. Sakte men sikkert gjenvinner jeg kontrollen over kroppen og angsten slipper taket, skjelvingen roer seg og jeg er igjen herre i eget hus.
Jeg setter meg ned og finner fram røyke-skrinet dekket av den egyptiske damen, mekker meg en tjall og tar en lang slurk av spriten. Etter et par trekk og en ny runde med sprit og appelsinjuice roer nervene seg og for første gang denne morgenen klarer jeg å slappe av, brystet som før hadde en stor vond klump er nå blitt varmt. Jeg blir sittende sånn en god stund, jeg mister litt kontroll over tidsbegrepet når jeg tar mårra-tjallen, men det er tid for påfyll. Denne gangen tar jeg med meg Kalinka-kvartingen inn i stua og jeg blir sittende og drikke rett fra flaska. Det er deilig å sitte sånn, uten noen forpliktelser, jeg blir sittende og fantasere om liv som er verre enn mitt, alle scenarioene inneholder unger og kjærester som maser på deg. Her lever jeg ihvertfall mitt liv, på min måte, det kan ingen ta ifra meg. Valgene jeg har gjort er ihvertfall mine. Jeg er en passe vellykket forfatter og en god alkoholiker, mange er mindre enn det. Noen går igjennom livet i en anonym liværelse, jobb fra ni til fire, hjem til unger og kone ... Åå, så jeg hater tanken på kone og barn. En følelse av lettelse kommer over meg og det blir lettere å puste.
Kvartingen er tom og jeg reiser meg, bestemmer meg for å reise en tur til byen og jeg kler på meg. Svart dressbukse og en pistasjfarget v-genser, beste jeg finner. Jeg skal dessuten bare ned på puben en tur, behøver ikke pynte meg liksom. Jeg finner nøklene og låser meg ut. Været er skyet, fin temperatur, jeg trenger ikke jakke. Jeg låser døren og går mot porten, jeg bor i en kjellerleilighet på Landås.
Bussen kommer og jeg betaler 23 kroner til sjåføren som ønsker meg en god dag, jeg setter meg langt bak i den tomme bussen, der kan jeg pleie paranoiaen og angsten. På neste stopp kommer to ungdommer inn som setter seg like foran meg. De snakker om jenter. Den ene hadde blitt med en jente hjem og visstnok snudde han i døra når han fikk se fitta hennes, den var visst så hårete. Frykt for hårete fitter. Jeg tenker tilbake til sist jeg fikk meg noe, hun var en ung og håpefull forfatter og hun så opp til meg, hun var akkurat det jeg trengte på et tidspunkt der det holdt på å tørne helt for meg. Psykosen lusket som et spøkelse i skyggen av meg. Jeg vurderte innleggelse. Men så stod hun der, klar til å tilfredstille mine villeste fantasier, men hun ble ikke lenge. Hun kalte livstilen min deprimerende og selvdestruktiv, så stakk hun.
Bussturen går med til slike tanker og før jeg vet ordet av det er jeg på busstasjonen, hvor jeg går av og spaserer inn på bystasjonen i retning Polet. Det er masse ungdommer der inne og jeg presser meg inn imellom dem, jeg kjenner svetten begynne å renne og nervene står i høygir. Det er abstinensene som slår inn. Med frykt i blikket setter jeg opp tempoet, jeg begynner å skjelve, så jeg putter hendene i lomma. Snart der, snart.
Fremme ved kassen skjelver jeg fram en tohundrelapp og kassadamen ønsker meg med blikket god bedring. Utenfor Polet skrur jeg opp korken og gulper ned noen store munnfuller.
Plutselig kjenner jeg en hånd på skulderen - Du kan ikke stå her og drikke. Det er en vekter med stor brystkasse og en morsk stemme.
- Dra til helvete, kvitterer jeg, men jeg skur igjen korken og tar kvartingen i lomma.
Jeg går mot utgangen, krysser trafikken på vei mot lille lungårsvann og går rundt der med Kunstmuseet. Alt jeg kan tenke på er halvliteren med Murphis jeg skal bestille på Gjesthuset, stedet for alkoholiserte BA-journalister og RV-politikere. Et perfekt sted for en østlending som meg, plassert i feil by.
Jeg legger inn flere drikkepauser på veien og da jeg endelig er fremme kjenner jeg anpustenhet i brystet. Jeg må stoppe for å gjenvinne kontrollen før jeg går inn. Veronica har begynt å tappe ølet allerede da hun så meg ved inngangen og jeg kan se det hvite skummet renne over da jeg setter meg på barkrakken. Hun fyller ikke opp glasset helt for hun vet at jeg liker å tilsette litt medbrakt, noe jeg gjør så fort hun snur ryggen til.
- Tøff dag i dag? Det er Veronica som lener seg over baren mot meg så jeg kan se hele utringningen hennes.
- Ikke tøffere enn dager flest.
- Du ser litt herja ut, skal jeg ordne en pizza til deg? spør hun moderlig og berører hånden min med pekefingeren sin.
- Klarer seg med ølet, svarer jeg.
Vi to går langt tilbake i tid, jeg har vel gått på dette stedet daglig i sikkert fem år og hun har alltid jobbet der. Mennesker har kommet og gått, men dette er mitt eneste stabile, langvarige forhold - til en bartender. Gjesthuset har på den måten alltid stått som et monument over min begredelige tilværelse.
Jeg vet ikke hvor han kom fra, men plutselig satt han der, en kullsvart somalier. Han bestiller en øl og så oppdager han meg.
- Du ser ut som du har sett bedre dager, la meg spandere en øl på deg.
Jeg er ikke i humør, men en gratis øl sier jeg ikke nei takk til.
- Mudjahed her, sier han og strekker ut en hånd.
- Hellig kriger, svarer jeg.
Ølet kommer og jeg lurer i litt Kalinka fra kvartingen.
- Du må være forsiktig med den der, sier han gebrokkent, henvendt til flasken min som jeg plasserer i lommen.
- Dette er min styrkedrikk, sier jeg og tar en lang slurk av glasset. - Dessuten, er det ikke haram for deg å leske deg på Hansa-øl?
- Jeg tror ikke på den Gud som deler ut haramer i vildensky, svarer han.
- Hvilke Gud tror du på da? spør Veronica, hun har fulgt samtalen våres nøye fra sin plass bak bardisken.
- Jeg tror på den Gud som lar deg kose deg, en livsnytergud.
- Skål for den, sier jeg og reiser glasset. Vi skåler, etterfulgt av en liten periode med stillhet.
- Du vet, sier han ettertenksomt - Mitt hjemland er okkupert. Det pågår en frigjøringskrig der mens vi snakker.
- Okkupert av Etiopia ja, nikker jeg.
- Do kjenner historien? Jeg nikker. - De islamske domstolene tok makten, fortsetter han. - Og for første gang i mitt lands historie var det fred og stabilitet. Før Etiopia invaderte. De jævla korsfarerene.
Jeg har allerede nå begynt å vise interesse for denne mannen, han er litt av en karakter der han sitter å
og nipper til glasset og forbanner Etiopia. Ansiktet hans er rundt som en ball og med et innbydende smil kan han sjarmere hvem som helst i senk. Han er ikke store mannen, heller ganske kortvokst. Håret er klippet ganske kort så det er vanskelig å legge merke til krøllene, men de er der. Han har på seg en blå dongerijakke og grå dressbukse.
Vi bestiller enda en øl, denne gangen betaler jeg og så fort Veronica snur ryggen til tar jeg fram Kalinkaen og fyller opp glasset.
- Kan jeg også få litt, det er Mudjahed som har tatt en stor slurk av glasset sitt. Jeg fyller opp til kanten og han takker.
- Hva driver du med da? siden du kan sitte her å drikke på formidagen. Jeg ser han inn i øynene.
- Jeg jobbe på fabrikk, men ikke 100%, så jeg får noen fridager i uken. - Do da? hva gjør do?
- Jeg er en degenerert forfatter, svarer jeg.
- De ... hva for no?
- Degenerert.
- Hva betyr det?
- Det betyr at hun drikker for mye, Veronica hjelper oss igjennom språkbarrierene. - Hun er en alkoholisert forfatter, en eneste stor klisje, spør du meg, fortsetter hun henvendt til Mudjahed.
- Og du er en bartender, du skal ikke dømme folk på den måten. Du skal få oss degenererte til å føle oss bra med å være nettopp det. Det er jo bare sånn vi kommer tilbake.