Kampen om Afghanistan

7. september utga think-tanken Senlis en rapport der det ble fastslått
at Taliban har tatt kontroll over store deler av sør-Afghanistan og at
frontlinjene forflyttes daglig. Rapporten er basert på et omfattende
forskningsprosjekt i de viktige provinsene Helmand, Kandahar, Herat og
Nangarhar. Den dokumenterer at Talibans frontlinjer nå står halveis inne
i landet og inkluderer alle de sørlige provinsene.

Fem år etter at Talibanregjeringen ble knust, er Afghanistan iferd med å
bli en militær og politisk katastrofe for NATO og USA. Rapporten Senlis
ga ut oppsummerer: "På tross av det sammenføyde fokuset på militæret og
sikkerheten i landet, strammer Taliban grepet sitt om det sørlige
Afghanistan. I tillegg til deres nåværende militære kontroll over hele
byer, distrikter og nabolag har også Taliban psykologisk kontroll over
nesten halve Afghanistan." Okkupasjonen blir kalt en stor feil: "Når
internasjonale militærstyrker først gikk inn i Afghanistan ble det lagt
vekt på å vinne sympati, men denne kampanjen er nå oppgitt.
Lokalbefolkning forteller at verken okkupantene eller den afghanske
regjeringen har gjort noe forsøk på å motvirke ødeleggelsene som tørke,
fattigdom og frøutryddelse har ført til i provinsene deres, og de
lokales frykt for internasjonale militærstyrker viser at kampanjen var
feilslått. Mange mennesker i sør-Afghanistan uttrykker sinne, og mange
afghanere som tidligere støttet de internasjonale styrkene snakker nå om
dem med hatefullt raseri." [1]

Sommeroffensiven 2006

Selv om det meste av den Taliban-ledede offensiven til nå har foregått i
de pashtunske provinsene sør i Afghanistan, kan vi se konturene av en
massiv kampanje av motstand mot okkupantene. Ja, årets sommeroffensiv
kan være begynnelsen på en samling av Afghanistan mot utenlandsk
tilstedeværelse. Tusenvis av talibanere har ankommet provinsene Helmand,
Ghazni, Uruzgan, Kandahar, Kunar og Zabul, overalt er historien den
samme: Taliban har kontrollen.

I de mindre befolkede Farah- og Nimroze-provinsene - hvor Taliban har en
viss tilstedeværelse, har det oppstått flere angrep mot quislinghæren
Afghanistan National Army - ANA. Det samme gjelder for Herat, provinsen
som grenser til Iran.

Motstanden mot okkupasjonen er ikke konsentrert til bare disse områdene,
i mai 2006 spredde det seg raskt et stort opprør i Kabul etter at
amerikanske soldater kjørte over en afghaner. Fire andre ble drept i
demonstrasjonene som fulgte.

Under sommeroffensiven kunne vi se sporadiske tilfeller av motstand
nordover i Afghanistan. Ifølge den tidligere afghanske statsministeren,
Ahmad Shah Ahmadzai, har det vært tilfeller av rakettangrep mot
okkupasjonstyrkene så langt nord som i Maydan i Vardak-provinsen, det
har også vært tilfeller av bombeeksplosjoner nord i landet. " Når det
gjelder hvem som står bak dette, har man mange ulike meninger. Noen
mener Taliban, noen mistenker Hezb-i-Islami, ledet av [Gulbuddin] Hekmatyar og
noen påstår det er ukjente grupper..." [2]

Sporadisk, men organisert

Når denne type motstand vokser fram i Afghanistan er det historisk. Det
betyr at afghanerne har fått nok. Mens vi kan se at Talibans motstand er
sentrert til et veldig spesifikt område, har det nå oppstått sporadisk
motstand i hele landet. Afghanistan har historie for å kjempe og
afghanere er et stolt folk som aldri har bøyd nakken for noen - verken
Sovjet eller britene - ja, til og med Djengis Khan kjørte seg fast i de
afghanske fjellene.

Når det kommer til motstanden sørover i landet er kildegrunnlaget
sørgelig tynt, ettersom det ikke finnes vestlige journalister i denne
delen av Afghanistan. Reporterne som reiser til Kabul er der på USAs
nåde og har ikke mulighet til å rapportere ærlig om hva som skjer. Det
er likevel klart at motstanden er desentralisert og dras igang av
afghanere som ser at regjeringen i Kabul kun tjener amerikanske interesser.

Det vestlig media kaller "Taliban" er faktisk en voksende allianse av
veteraner fra den gamle regjeringen ledet av mulla Dadullah, andre
pashtunske klaner og nasjonalistisk motstand ledet av Jalalladin Hakkani
og tidligere statsminister Gulbuddin Hekmatyar. Mange av disse ble hyllet
som "frihetskjempere" av Ronald Reagan og stemplet som "terrorister" av
Sovjet. [3]

I tillegg finnes det klaner og stammer som kjemper mot okkupantene i
sine områder. Dette er en spesiell form for afghansk motstand, hvor
grupper slåss over hele landet - under sitt eget flagg - men stammene
begrenser seg til å slåss i sine områder. Alle kjemper for den samme
saken, men på sin egen måte.

Paul Rogers fra Bradford University forklarer det ganske greit: " Mange
av dem ville ha beskrevet seg selv som tilhengere av Taliban, men de
inkluderer også folk som er alliert med lokale krigsherrer.

Og de inkluderer så absolutt små landeiere som bekymrer seg over å miste
muligheten til å dyrke opium på grunn av utrydningskampanjene som
pågår.” [4]

Taliban tar over

Rapporten jeg innledet med å referere til, "Afghanistan Five Years Later:
The Return of the Taliban", er et veldig viktig dokument for å forstå
hva som skjer i Afghanistan. "Angrep skjer daglig, opptil flere
provinser som tidligere var trygge, opplever nå selvmordsbombere, mord,
bakholdsangrep og andre trusler. USA og Natos tropper er konstant
involvert i krigsoperasjoner og lider store tap, spesielt i de sørlige
provinsene Helmand og Kandahar. Tallet på personer drept av
ny-Taliban, eller som følge av internasjonale militære styrkers aggressive framferd øker."

Rapporten fortsetter med å hevde at sørlige Afghanistan lider under en
humanitær krise av sult og fattigdom. "USAs politikk i Afghanistan har
skapt et trygt tilfluktsted for terrorismen som invasjonen i 2001 skulle
utslette."(5)

Arrogant og overrasket

Hadde det ikke vært for de omfattende amerikanske luftangrepene ville
ikke Karzai-regjeringen i Kabul holdt ut et sekund. I september i år skrøt
kanadiske og britiske offiserer at de var iferd med å tilintetgjøre
Talibans styrker i Panjwai og Zahri, de kunne stolt proklamere at de
allerede hadde drept 500 "opprørere". [6] Etter en runde til med militæraksjoner
innrømmet de britiske og kanadiske militærlederne at de var overrasket
over at fienden allerede hadde rømt. Overrasket?

"God morgen Afghanistan!" Har britene og kanadierne glemt
Vietnamkrigens nytteløse search-and-destroy-opprdrag og enorme antall
"drepte vietcongere"? Tror de virkelig at rutinerte geriljakrigere
sitter i fjellene og venter på å bli drept av amerikanske bombefly? NATO
sier de er overrasket over intensiteten i den afghanske motstanden, men de
kan skylde på sin egen arroganse.

Afghanistan er et okkupert land og afghanerne har rett til å gjøre motstand. Befolkningen i Afghanistan sier at det ikke er noen forskjell på den sovjetiske og amerikanske okkupasjonen. Det er ingen forskjell på Karmal og Karzai, to quslinger brakt til makta av imperialistiske okkupanter. Afghanerne kjemper i dag mot en brutal og barbarisk okkupasjon og de henter sin legitimitet i retten til selvforsvar, frigjøring og uavhengighet for en nasjon som har vært undertrykt av imperialistiske makter alt for lenge. Det er en lovmessighet at der det finnes undertrykking og urettferdighet vil det også finnes kamp og motstand. Den siste utviklingen i Afghanistan beviser dette.

Eller for å si det med ordene til en kandaharer sitert i
Senlis-raporten: " I landsbyene har de fått avlingene ødelagt, det finnes ikke
vann, ingen jobber, ingenting å gjøre. Er det ikke da naturlig at de
slutter seg til Taliban? Ville ikke du ha gjort det samme?"

[1] http://www.senliscouncil.net/modules/publications/014_publication/
[2] http://www.atimes.com/atimes/South_Asia/HE26Df01.html
[3] Eric Margolis - West Won't Win Afghan War
[4] http://www.senliscouncil.net/modules/publications/014_publication/
[5] http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/south_asia/4801303.stm
[6] BBC News (18/09-06)

Trykt i Dagen 11.10.06